Når permafrosten tiner

Permafrost er permanent frost i bakken, altså jord som har vært gjennomfrossen i minst to år på rad.  

– Globalt finnes det store myrområder som er fryst ned i permafrost. Totalt finnes det omtrent dobbelt så mye karbon i permafrostområdene som det karbonet vi har i luften, sier CICERO-forsker Kjetil Aas. 

Han har gjort flere studier av permafrost i Finnmark, et sted som er egnet for målinger, fordi her finnes flere palsmyrer. Dette er en særegen myrvariant som vi i hovedsak finner nord i Norge. Palser er store torvhauger med en kjerne av permafrost. 

– Permafrosten tiner og forsvinner i ganske raskt tempo i Finnmark, og da får vi en mulighet til å studere forløpet og utarbeide gode modeller for å kunne si noe om hva som skjer når permafrost tiner også i andre deler av verden, sier Aas. 

I en myr bygger organisk materiale seg opp over tid fordi nedbrytningen går sakte. Særlig i områdene med permafrost er det fryst ned et stort lager av karbon. Men hva skjer når permafrosten tiner? 

– Hva som skjer under tiningen, er blant annet avhengig av tilgangen på oksygen. Hvis det er snakk om en myr som forblir våt, vil det ta lang tid å bryte ned karbonet. Men tining av permafrost kan i mange tilfeller føre til at vannet dreneres bedre, og jorda blir tørrere. Da kan karbonet plutselig brytes ned mye raskere. I tillegg kan våte områder med mye karbon slippe ut en del metan, fordi mikroorganismer som produserer metan trives i et slik miljø. Metan er en mye mer potent klimagass, sier Aas, og legger vekt på at disse prosessene er svært viktige å forstå i klimasammenheng. 

Sakte tining 

En del av permafrosten i Finnmark er etterlevninger av Den lille istid – en periode etter Middelalderen som blant annet i Norge var preget av at isbreene vokste, og et kjøligere og mer ekstremt klima. 

– Noe av permafrosten som er igjen der i dag, er uansett på tilbakegang, men vi ser at denne tilbaketrekningen akselererer. Dette handler både om at temperaturen øker, men også faktorer som mer nedbør spiller en viktig rolle for at palsmyrene er i ferd med å forsvinne, sier Aas. 

Han forteller at permafrost har fått mye oppmerksomhet i klimaforskning de siste 15-20 årene. Tidligere fryktet mange at smeltende permafrost var en tikkende klimabombe, i den forstand at de ville slippe ut enorme mengder klimagasser over et kort tidsrom. Dette bildet er blitt moderert siden.  

– Tining av permafrost er stort sett en saktegående prosess. Det som imidlertid er en joker her, er at det inni permafrosten en del steder er lag med ren is. Når denne isen inni permafrosten smelter kan det føre til store endringer i landskapet. I Sibir har vi sett eksempler på at hele bakken sklir ut og blir våt, mens man andre steder ser våte områder tørke ut, sier han. Begge deler kan føre til store utslipp av klimagasser.  

Måling og modellering 

Hanna Lee er førsteamanuensis ved Institutt for biologi ved NTNU. Hun har ledet flere prosjekter som ser på klimagassutslipp i myrområder i Finnmark, og er spesielt opptatt av hvor mye metan som slippes ut fra tinende permafrost. 

– Hvor mye av karbonet i permafrost blir sluppet ut som metan? Det er vanskelig å vite, og derfor gjør vi grundige målinger. Vi bruker en av de beste metodene for å forstå hva klimaet gjør med økosystemet i dag og hvordan de prosessene påvirker fremtidige klimaendringer, sier Lee. 

Sammen med flere kolleger gjør hun observasjoner for å prøve å lage nøyaktige modeller. 

– Vi ønsker å kunne fortelle hvor mye karbon som slippes ut fra permafrost og hvordan det vil påvirke fremtidig oppvarming i jordsystemet. Klarer vi å si noe om hvor mye karbon som er lagret i jorden og hvordan og hvor mye vegetasjonen absorberer karbon mens den vokser, kan vi også si noe om utslippene av metan, som vi er mest bekymret for, sier hun.