Når vil det vippe i Arktis?

Først, hva er egentlig et vippepunkt? CICERO-forsker og fysiker Bjørn Samset forklarer:  

– I klimasystemet snakker vi om vippepunkter når en liten endring får en stor effekt, som du ikke kan skru tilbake. Se for deg en blomstervase på et bord. Du kan dytte litt i den, det går fint, og dytte litt mer, men på et visst punkt har du dyttet for mye, da faller den. Dét er vippepunktet, sier han, og trekker frem regnskogen i Amazonas som et eksempel fra naturen.   

– Regnskogen er veldig stor og lagrer mye fuktighet. Den lager sitt eget regn og sine egne fuktige forhold. Men hvis du hogger ned stadig mer av skogen, vil det på et punkt ikke være nok fuktighet igjen, regnet forsvinner, og skogen tørker ut. Vippepunktet er når du kutter det ene treet som gjør at du havner under grensen. Flere forskere i dag er redde for at klimaendringer og avskoging er i ferd med å føre til at Amazonas ikke kan være selvopprettholdende lenger, sier han.   

I Arktis går oppvarmingen mellom to og fire ganger raskere enn verdensgjennomsnittet. Hvis det er vippepunkter der, kan man altså nå dem enda fortere.  

Tre mulige arktiske vippepunkter  

Forskere kjenner til en rekke sannsynlige vippepunkter i Arktis-området. Samset trekker frem tre av dem:  

1) Permafrosten i Sibir  

I Sibir har det lenge vært så kaldt at det alltid er frost i bakken, og over tid har det blitt lagret mye karbon i permafrosten. Men når verden varmes vil bakken før eller siden bli så varm at den begynner å tine. Da vil plantematerialet som ligger der råtne, og produsere metan, som er en sterk drivhusgass. Dermed blir verden enda varmere. Forråtnelsen skaper også varme, og etter hvert kan mye av permafrosten bli borte.   

2) Isen på Grønland  

Det er lagret enorme mengder vann i ismassivet på Grønland. På toppen av isen, som er flere kilometer høy, er det alltid kaldt og nedbøren faller som snø. På sidene av isen, ved vannkanten, tiner den. Men hvis det nå blir varmere, og ismassivet krymper, blir det også lavere. Da vil mer av nedbøren på toppen falle som regn, vi får ikke lagret mer is, balansen brytes, og hele ismassivet vil etter hvert tine. Konsekvensene av det, over tid, er flere meter med global havstigning.   

3) Havstrømmene utenfor Norge  

Havstrømmen AMOC (som Golfstrømmen er en del av) er grunnen til at Norge er så fint og varmt som det er. Vi får varmt overflatevann opp på tvers av Atlanterhavet og gjennom Norskehavet. I nord blir vannet kaldt og mer salt, og synker før det fortsetter sørover igjen i dypet. Denne sirkulasjonen er litt er som å tråkke rundt på en sykkel, den er med på å få havsirkulasjonen på hele jorden til å gå. Vippepunktet her kan komme hvis det renner mye smeltet ferskvann av fra Grønland, samtidig som det blir lite is ved Nordpolen og temperaturforskjellen mellom Arktis og lavere breddegrader blir mindre. Da vil ikke vannet synke like effektivt, og hele havstrømmen kan gå i stå. Resultatet vil blant annet være at Norge blir mange grader kaldere. 

Sakte prosesser  

Samset presiserer imidlertid at selv om de nevnte vippepunktene er reelle, så er det ingen tegn til at de skjer med det første – eller vil være veldig raske hvis de først skjer.   

– I tilfellet med Grønlandsisen, vil dette gå svært sakte. Det tar veldig lang tid før vi ser konsekvensene. Det samme med en tining av permafrost. Forskere regner i dag med at det først kan skje med global oppvarming på godt over fire grader. Vi vil få andre, store problemer med å drive samfunnet vårt lenge før det, slår han fast.  

Samset synes vippepunkter ofte blir fremstilt litt for dramatisk, og skissert som Hollywood-aktige katastrofer.  

– Vippepunkter finnes, og vi må gjøre en grundig vurdering av når de skjer og hvor fort endringene i så fall går. De utgjør en grunn til å holde global oppvarming så lav som overhodet mulig, men per i dag er ikke vippepunkter den største faren med klimaendringene, oppsummerer han.