​Ny giv for grønn politikk?

De ulike versjonene av grønne «dealer» har det til felles at de skisserer et positivt program for å møte klimaendringene. Men der EU-kommisjonens «Green Deal» i hovedsak er en styrking av EUs eksisterende klimapolitikk, foreslår den amerikanske «Green New Deal» en helt ny retning for klimapolitikken: En venstredreining som bryter med tradisjonell klimapolitis tilnærming.

Når korona-pandemien og den påfølgende økonomiske krisen nå dominerer den politiske oppmerksomheten, blir forskjellen mellom de to programmene satt på spissen. I Europa har enkelte kritikere tatt til orde for at styrkingen av EUs klimapolitikk må legges på hylla – at vi ikke har råd til noen Green Deal i økonomiske nedgangstider. Spør vi noen av dem som inspirerte den amerikanske «Green New Deal», derimot, vil de hevde at det nettopp er i krisetider deres program kan settes ut i live.

Hva er det så som skiller de to tilnærmingene fra hverandre, og hva kan vi vente oss av dem i krisen vi nå står overfor?

Program for krisetider

«Green New Deal» (heretter GND) er i dag er kjent som et amerikansk initiativ, etter at demokraten Alexandria Ocasio-Cortez la fram forslaget som en resolusjon i den amerikanske Kongressen i fjor. Den opprinnelige ideen er imidlertid britisk, og stammer fra forrige gang verden sto midt i en økonomisk krise.

Det var en gruppe britiske aktivister og politikere med tilknytning til miljøbevegelsen og partiene Labour og De grønne som i 2008 utviklet det første helhetlige GND-programmet. En av de sentrale bidragsyterne den gangen, økonomen Ann Pettifor, beskriver i boka «The case for the green new deal» (2019) hvordan gruppa ønsket å finne virkemidler for å håndtere både klimakrisen og finanskrisen verden da sto midt oppi.

Ideen var å lære av den opprinnelige «New Deal» – Franklin D. Roosevelts brede politiske program for å takle USAs økonomiske krise på 1930-tallet gjennom offentlige investeringer og universelle velferdsordninger. Overført til klimaproblemet betydde det store investeringsprogram for utslippskutt og klimavennlig energibruk, kombinert med et styrket sosialt sikkerhetsnett i form av for eksempel en nasjonal jobbgaranti.

I boka forklarer imidlertid Pettifor at det viktigste elementet hun ønsket å kopiere fra Roosevelt, var å sikre større folkevalgt kontroll over pengepolitikken. Å legge restriksjoner på finansmarkedene og styre tilgangen på kreditt for å oppnå samfunnets mål om utslippskutt heller enn stadig forbruksvekst vil være helt nødvendig for å oppnå klimamålene, argumenterer hun.

Venter på neste sjokk

Det «nye» i det britiske GND-forslaget handlet altså ikke først og fremst om å bruke en større del av offentlige budsjetter på klimatiltak, eller å gi krisepakkene i etterkant av finanskrisa et grønt skjær. Kjernen i forslaget var å bruke sjokket som det globale økonomiske systemet opplevde i 2007–2008 til å gjenvinne demokratisk kontroll med finanssektoren.

Slik gikk det som kjent ikke: GND ble ikke en viktig del av svaret på forrige finanskrise. Pettifor spår imidlertid at en ny global krise i nær framtid kan gjøre ideen om GND aktuell på nytt. «Jeg er ikke sikker på hva sjokket vil være», skriver hun, men «før eller senere vil verdens økonomiske system stilles overfor et nytt kraftig sjokk».

Under ett år senere har «sjokket» Pettifor beskriver åpenbart ankommet. I mellomtiden har «Green Deal»-merkelappen blitt plukket opp av politikere både i Europa og USA. Men i hvor stor grad gjenspeiler disse forslagene Pettifors opprinnelige ideer?

Amerikansk radikalisering

Versjonen som ligger nærmest er åpenbart den amerikanske, der elementer av det britiske forslaget ble plukket opp som en del av en radikalisering både av miljøbevegelsen og av det demokratiske partiet.

På 2000-tallet var den dominerende strategien blant de etablerte amerikanske miljøorganisasjonene å gjøre klimapolitikken til et tverrpolitisk prosjekt. Organisasjonen brukte store ressurser på å appellere til republikanere, blant annet ved å isolere klimapolitikken mest mulig fra andre politiske saker og å argumentere for markedsbaserte løsninger. Som i Norge ble klimapolitikken først og fremst sett på som en kostnad som måtte minimeres ved hjelp av mest mulig «kostnadseffektive» virkemidler.

Ved inngangen til 2010-tallet ble det imidlertid stadig tydeligere at denne strategien ikke fungerte. Amerikansk miljøbevegelse og Obama-administrasjonen hadde satset alt på å vedta en internasjonal klimaavtale på København-toppmøtet og en nasjonal lov om kvotehandel i Kongressen. Begge deler strandet, og tverrpolitisk samarbeid med et mer og mer ytterliggående republikansk parti ble stadig mindre realistisk.

Som reaksjon på dette vokste en ny og radikalisert miljøbevegelse fram, til dels uavhengig av de etablerte organisasjonene. Nye aktivistiske nettverk gikk bort fra tanken om tverrpolitisk konsensus. Flere grupper valgte direkte konfrontasjon med fossilindustrien, gjennom fysisk blokkering av oljerørledninger og kullkraftverk. Parallelt med dette ble forslaget om GND utviklet som et positivt program for hva man ønsket i stedet: Et storstilt statlig investeringsprogram for fornybar energi, klimavennlig infrastruktur og et mer inkluderende samfunn.

Også her gikk den nye, radikale strategien stikk motsatt vei av den gamle klimapolitiske tilnærmingen: I stedet for å fokusere på hvordan klimakostnadene kan minimeres, peker man på hva man ønsker å bygge opp og hvilke gevinster det kan gi samfunnet. Og heller enn å styre unna andre politiske saker forsøker GND å knytte sammen en rekke politiske spørsmål til en helhetlig visjon for den nye venstresida: Trygge jobber, felles velferdsordninger og radikale utslippskutt.

Vinn-vinn i EU

Amerikanske GND-aktivister har ikke vært alene om å utfordre den gamle måten å tenke klimapolitikk på. Etter at København-toppmøtet i 2009 mislyktes i å forhandle fram en internasjonal avtale skjedde det en større dreining i internasjonal klimapolitikk, der stadig flere aktører begynte å fokusere på mulighetene som ligger i klimaomstillingen og på såkalte «vinn-vinn»-tilnærminger. Det er i denne ånden at Storbritannias sentralbanksjef nylig utropte klimaendringene til «den største kommersielle muligheten noensinne».

Da den nyvalgte EU-kommisjonen gjorde en europeisk «Green Deal» til en sentral del av sitt program, var det denne retningen de pekte ut for klimapolitikken. Forslaget som ble presentert i desember, vektlegger at nye investeringer på klima- og energifeltet skal styrke EUs konkurransekraft, og omtales som en «industriell strategi». Samtidig ønsket Kommisjonen åpenbart, i en stemning av skolestreiker og økende krav om klimahandling, å knytte an til den radikale merkelappen GND-bevegelsen i USA hadde etablert.

Ser vi på det konkrete innholdet i forslaget er presisjonsnivået imidlertid langt større når det gjelder hvordan den tradisjonelle klimapolitikken skal styrkes, med mer ambisiøse mål for utslippsreduksjoner og energibruk, enn hvordan man skal skape en rettferdig omstilling for arbeidstakere og lokalsamfunn. Eksisterende virkemidler som det europeiske kvotehandelssystemet vil fortsatt være bærebjelker i klimapolitikken, men skal strammes raskere inn og skal utfylles med fond for rettferdig omstilling, økte klimainvesteringer i regi av Den europeiske investeringsbanken, og andre tiltak.

GND-forslaget som miljøaktivister og demokratiske politikere har løftet inn i den amerikanske Kongressen, framstår til sammenlikning som et venstreradikalt speilbilde av den markedsorienterte «vinn-vinn»-retorikken: Det setter først og fremst søkelyset på fellesskapets interesser og på statens rolle. Og helt motsatt av EU-kommisjonens forslag er lista over velferdsreformer som jobbgaranti og sykelønn betydelig lengre og mer spesifikk enn de detaljerte virkemidlene for utslippskutt.

Hvordan brukes krisen?

Langt på vei fraværende i begge varianter er imidlertid de brede, internasjonalt orienterte ambisjonene for økt kontroll med finansmarkedene som utgjorde kjernen av den opprinnelige britiske GND-ideen. Spørsmålet er om den økonomiske krisen vi nå står oppe i kan gi større appetitt på slike inngripende reformer.

Den historiske lærdommen er at kriser alltid vil brukes til å skape noe nytt – spørsmålet er av hvem. De siste ukene har direktørene i amerikansk oljeindustri stått i kø utenfor Det hvite hus, og her hjemme har staten reddet Norwegian fra konkurs. Samtidig støtter aktører både til høyre og venstre i det politiske landskapet tanken om å bruke grønne investeringspakker for å få økonomien på fote igjen.

Spørsmålet er hvilken grønne deal disse investeringspakkene vil være inspirert av: Den varianten som vektlegger økonomisk konkurransekraft, eller den varianten som ønsker å bruke krisen til å fremme felles velferdsordninger og økt demokratisk kontroll over økonomien?

Dersom hovedvekten ligger på den første tilnærmingen, advarer Pettifor om at klimapolitikken nok en gang kan komme til å bli oppfattet som en kostnad man må skyve på. Selv håper hun ubeskjedent nok at en ny og progressiv amerikansk president kan bygge videre på hennes ideer på samme måte som Roosevelt bygde på ideene til en annen radikal britisk økonom: Keynes.

Hvor sannsynlig dét er kommer kanskje først og fremst an på det amerikanske presidentvalget.

Referanser

• Ann Pettifor: The case for a green new deal.  Verso, 2019
• Kate Aronoff, Alyssa Battistoni, Daniel Aldana Cohen og Thea Riofrancos: A planet to win. Why we need a green new deal.  Verso, 2019 
• Naomi Klein: On fire. The (burning) case for a green new deal.  Simon & Schuster, 2019