Urfolk i skvis

– Urfolk mange steder i verden føler at deres områder og rettigheter tilsidesettes for å løse et klimaproblem de selv i svært liten grad har bidratt til, sier CICERO-forsker Solveig Aamodt som forsker på forholdet mellom rike og fattige land i klimaforhandlingene.

I slutten av februar blokkerte en gruppe bestående av norske samer og andre aktivister inngangene til flere departementer i Oslo. De markerte at det var fem hundre dager siden Høyesterett erklærte at konsesjonen til vindmølleparken på Fosen i Trøndelag var ugyldig, og at utbyggingen er et menneskerettighetsbrudd. Grunnen er at vindparken ligger midt i vinterbeiteområdet til to samiske reindriftslag, og hindrer dem i å utøve sin kultur.

I klimaforhandlingene er urfolk verden over opptatt av at kutt i klimagasser og omleggingen av energisystemet skjer på måter som også ivaretar deres rettigheter.  Derfor følger de nøye med på utformingen av det som kalles artikkel 6 i Parisavalen – rammeverket for kvotehandel innenfor FN-systemet.

Her skal land kunne samarbeide om prosjekter, for å kunne gjøre kuttene der de er billigst. I tillegg skal bedrifter og private aktører kunne kjøpe kvoter fra prosjekter som kutter i utslipp, for så å inkludere disse kuttene i sine egne utslippsregnskap. Prosjekter som faller innenfor rammene til artikkel 6 kan være for eksempel store anlegg som vindmølleparker, solcelleanlegg, biokraftverk eller skogplanting.

Bekymret for rettigheter

Dette er anlegg som kan legge beslag på store arealer. Hva noen ser på som uutnytta arealer, med stort potensiale for å kvittere inn noen utslippskvoter, kan andre se på som verdifulle av helt andre årsaker.

­– Urfolk er bekymret for at landområder, spesielt skog, bare forstås som karbonverdier, og ikke som helhetlige økosystemer med en rekke uerstattelige og sammensatte verdier og bruksområder, sier Aamodt.

Ifølge henne føler urfolk seg svært presset, både av effekten av klimaendringer som truer deres livsgrunnlag, men også av inngrep og infrastruktur som bygges som en del av klimaløsningene. Derfor er urfolk spesielt opptatt av at artikkel 6 skal ta høyde for menneskerettigheter, biodiversitet og matsikkerhet, før prosjekter og avtaler mellom land skal godkjennes.

Bevaring av skog selges til høystbydende

Flere urfolksgrupper er også opptatt av hvorvidt opptak av co₂, altså karbonfjerning, skal være en del av artikkel 6. En slik inkludering kan føre til enten planting av store mengder trær, eller at områder urfolk lever i og av, selges til selskaper for at de skal bokføre karbonopptaket fra skogen. Dette har skjedd før.

– I Guyana har skogområder som urfolk har beskyttet i årevis blitt gjort om til klimakvoter som er solgt til et oljeselskap. Urfolkene som bor i området reagerer på at deres innsats kan «kjøpes» av selskaper som fortsetter å drive virksomhet som undergraves urfolks livsgrunnlag, sier Aamodt.

Diskusjonene om hvorvidt opptak av co₂ skal være en del av artikkel 6 er utsatt til klimaforhandlingene i 2023.

Norge kommer trolig til å kjøpe kvoter

Foreløpig vet vi ikke i hvilken grad Norge kommer til å gjennomføre utslippskutt ved hjelp av artikkel 6, ifølge CICERO-forsker Erlend Hermansen, som følger norsk klimapolitikk tett.

- Ingen av de norske klimamålene nevner eksplisitt at artikkel 6 skal brukes. Men i Norges innmeldte bidrag til Parisavtalen står det at den kan brukes, om ikke klimakutt hjemme og samarbeid med EU gir det kuttet vi har lovet, sier han.

Hermansen mener imidlertid at det er meget sannsynlig at Norge må benytte seg av artikkel 6 for å oppnå et annet klimamål, nemlig målet om klimanøytralitet innen 2030.

Han utdyper:

– I klimaforliket som ble vedtatt i 2008 sto det at Norge skulle være karbonnøytralt innen 2050, men at hvis det kom på plass en ambisiøs internasjonal klimaavtale så kunne dette målet framskyndes til 2030.

Da Stortinget ratifiserte Parisavtalen i 2016 mente opposisjonen på Stortinget, som den gang var i flertall, at betingelsen om en ambisiøs internasjonal klimaavtale var blitt møtt gjennom Parisavtalen.

– Dermed vedtok Stortinget et anmodningsvedtak om at Norge skal være klimanøytralt innen 2030, forklarer Hermansen.

Målet kan oppnås gjennom «nasjonale tiltak, EUs kvotemarked, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner, kvotehandel og prosjektbasert samarbeid».

På miljødirektoratets hjemmesider leser vi at «de norske utslippene fra og med 1. januar 2030 blir motsvart av utslippsreduksjoner i andre land gjennom EUs kvotemarked, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner, kvotehandel og prosjektbasert samarbeid. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

– Hvor stor andel av kuttene fra norske utslipp som skal skje hjemme eller ute, har vært en konfliktlinje i norsk klimapolitikk helt siden første halvdel av 90-tallet. Norge har tidligere oppnådd sine klimamål ved hjelp av fleksibilitet, men har hatt problemer med å nå mål om innenlandske utslippsreduksjoner, sier Hermansen.

Regnskogsbevaring kan bli del av artikkel 6

Norges engasjement i bevaringen av regnskogen i det såkalte REDD+, er ikke en del av artikkel 6, foreløpig. I REDD+ betales land for å bevare skog, med tanke på at det er bra for klimaet.

– Norge har aldri regna regnskogsbevaring opp mot egne forpliktelser, spørsmålet er om dette blir mulig på sikt, og om Norge i så fall vil benytte seg den muligheten, sier Hermansen.

Samtidig peker han på at regnskogssatsingen har blitt omtalt som en «politisk offset», altså at det kan Norge bedre omdømme, mer goodwill og kanskje ta noe av oppmerksomheten bort fra vår olje- og gassvirksomhet.