Veien mot fornybar energi på Svalbard

I Longyearbyen ønsker regjeringen en overgang til et fornybart energisystem i tråd med lokale behov, muligheter og miljømål. Her har konsernet Store Norske hatt gruvedrift siden 1916. De har imidlertid nå tatt ansvar for en energiomstilling, der både vind og sol skal inn i større grad enn i dag.

– I energiplanen det jobbes med i Longyearbyen er det besluttet en overgang fra kull til diesel. Planen er å gradvis fase inn fornybare løsninger som sol og vindkraft – samt lagringsløsninger og varmegjenvinning. Hele 70 arbeidsplasser er imidlertid koplet opp mot kullgruven, så en slik overgang har skapt reaksjoner blant folk, sier Karina Standal, som i forskningsprosjektet ZEESA har ansvar for å undersøke de sosiale dimensjonene.

Hovedmålet til ZEESA er å utvikle en kunnskapsbase for rask, bærekraftig og økonomisk gjennomførbar overgang av dagens fossildrevne energisystemer i arktiske bosetninger til hundre prosent fornybar og nullutslippsbasert energiforsyning.

Delte oppfatninger

Sammen med kollega Tom Erik Julsrud har Standal vært i Longyearbyen og gjennomført en rekke intervjuer, etterfulgt av en skriftlig spørreundersøkelse. Hvordan er det med innbyggere og næringslivets forventninger og aksept til nye energiløsninger?

– Tilbakemeldingene vi får viser at folk er delt i synet på omstillingen. Mange tviler på om lokalstyret har hatt tilstrekkelig kompetanse når de har bestilt og vurdert energiplanen, sier Julsrud.

Flertallet av de spurte er kritiske til bruk av diesel og enkelt frykter også at omstillingen stopper opp der og bare blir en pause i arbeidet mot et hundre prosent fornybart energisystem.

– Spesielt er mange bekymret for forsyningssikkerhet og pris. Prisene på diesel, men også kull, har økt drastisk etter Russlands invasjon av Ukraina, og dette merkes godt i Longyearbyen, sier han.

Julsrud tror Russlands nærvær på Svalbard også gjør at mange er mer bekymret for forsyningssikkerhet enn før. I tillegg er det flere som ønsker seg tilbake til kull som energibærer, både fordi det er kortreist og fordi de føler identiteten deres og arbeidsplassene ligger der.

Medvirkning og rettferdighet

Longyearbyen har cirka 2000 innbyggere, men mange av disse jobber og bor der kun i korte perioder. Forskerne legger vekt på at de som er mest positive til energiomstillingen er de som har kortest fartstid på Svalbard.

– Mange jobber med forskning og undervisning eller er studenter. Denne gruppen virker mer positive til en fornybarløsning enn de som har bodd der lenge og gjerne har røtter i kullindustrien, forklarer Standal.

Hun har snakket med flere innbyggere som har savnet en medvirkningsprosess før energiplanen ble satt i verk.

– Samtidig er det viktig å si at de som er kritiske til diesel ikke nødvendigvis er tilhengere av kull, og at de som ønsker å beholde kullgruvene ikke er imot fornybar energi. Jeg snakket med en som jobbet i gruven, han var veldig positiv til solenergi, men skjønte ikke helt når eller hvordan overgangen skal skje, utdyper Standal.

Prosjektet avdekker også store problemer med energirettferdighet. Når prisene øker, får en del innbyggere dekket kostnader til bolig av arbeidsgiver. Samtidig har Longyearbyen mange sysselsatte i servicesektoren innen turisme. De bor gjerne i de minst isolerte husene og har dyre boutgifter via et privat leiemarked.

– Det har vært lite snakk om konsekvensene for denne gruppen, sier Standal.

Til høsten drar hun og Julsrud tilbake til Longyearbyen for å følge opp med flere intervjuer.

– Det er fint å kunne følge folk over tid og se hvordan erfaringen med diesel har vært siden vi var der sist for to år siden, sier forskerne. Målet med prosjektet er å finne ut hvordan samfunnsaksept henger sammen med medvirkningsprosesser og folks identitet, i tillegg til  å belyse energirettferdighet.