Siste nytt fra forhandlingene

Presidentskapet har publisert endelige forslag til vedtak.

Ordet fossilt er fremdeles ikke nevnt i slutterklæringen, til tross for at flere land og EU i går truet med å blokkere et vedtak dersom teksten ikke inkluderer et veikart for utfasing av fossilt.

En liten detalj som kan være viktig, er endringen i ordlyden rundt opprettelsen av Global Implementation Accelerator. Denne har fått en referanse til et avsnitt som peker på vedtak gjort siden Parisavtalen ble opprettet. Det inkluderer også vedtaket i Dubai i 2023 om en rask omstilling vekk fra fossilt. Det betyr at videre diskusjoner om utfasing av fossilt kan foregå der, det neste året.

Problemet med den globale akseleratoren er at den er frivillig og at den ikke skal munne ut i noe annet enn en rapport som legges frem på november-møtet i 2026.

I slutterklæringen heter det at partene skal jobbe for å tredoble finansiering av tilpasning innen 2035 og oppfordrer rike land til å øke sine samlede overføringer til klimatilpasning i fattige land. 

Det er innkalt til et plenumsmøte som starter ca. klokken 17:00 norsk tid. 

COP30-pakken er nå formelt vedtatt og møtet fortsetter med andre beslutninger.

CICERO publiserer en oppsummering over helgen. 

I løpet av natten er det kommet flere nye utkast til beslutninger. Her er en foreløpig oversikt:

Foreløpig seier til de store mellominntektslandene

Kina, India, Saudi Arabia, Russland og Sør Afrika har størst grunn til å smile i forkant av dagens plenumsmøte. Taperne er de fattigste og mest sårbare landene.

Det mangler sterke formuleringer rundt utfasing av fossil energi, en forutsetning for å redusere utslippene. Slike formuleringer blir systematisk blokkert av mellominntekstland.

- Det er først og fremst Russland, India og Saudi Arabia som blokkerer en plan for utfasing av fossile brensler. Og de får støtte fra mange fremvoksende økonomier, sier Monique Barbut, Frankrikes ministe for økologi, til APF.

For fremvoksende økonomier er det avgjørende at de forsetter å ha hva de kaller "development space", altså rom til fortsatt økonomisk vekst. Det har de sikret seg her. 

De mest sårbare landene som er mest utsatt for konsekvensene av klimaendringer, vil tape mest på dette. Derfor er også forhandlingene rundt tilpasning helt avgjørende, spesielt spørsmålet om finansiering.

Vi kan ikke tilpasse oss ut av alle klimaendringer og vestlige land ønsker nok heller ikke å legge mer penger på bordet før det kommer mer konkrete vedtak om utslippsreduksjoner. 

I løpet av natten har 29 land sendt et brev til det brasilianske presidentskapet hvor de truer med å blokkere teksten dersom den ikke inkluderer et veikart bort fra fossile brensler, rapporterer The Guardian. 

De 29 landene er: Belgia, Chile, Colombia, Costa Rica, Croatia, Estland, Finland, Frankrike, Guatemala, Honduras, Island, Irland, Liechtenstein, Luxemburg, Marshalløyene, Mexico, Monaco, Nederland, Panama, Palau, Slovenia, Spania, Sverige, Sveits, Storbritannia, Tsjekkia, Tyskland, Vanatu og Østerrike.

Norge har foreløpig ikke sluttet seg til brevet. 

Planen til det brasilianske presidentskapet er at den politiske delen av forhandlingene skal avsluttes i dag.

Det er et sjansespill å komme til enighet om de vanskeligste politiske sakene midt i uke to av forhandlingene. Vanligvis må møtet fortsette på overtid en god stund før landene klarer å inngå kompromisser.

I dag formiddag, lokal tid, skal det komme oppdaterte utkast til vedtak. Disse skal deretter forhandles videre før de bankes gjennom i kveld.

Det er uklart om presidentskapet kun planlegger å vedta en overbyggende beslutning eller om de også tar sikte på å vedta hele COP30-pakken.

Dette er uansett høyt spill. Et politisk dokument som alle kan stille seg bak uten altfor mye bråk, kan ikke inneholde formuleringer som går på tvers av landenes interesser. Saudi Arabia vil ikke uten videre godta formuleringer om et veikart bort fra fossil energi. Samtidig er det vanskelig for de lavtliggende øystatene å godta lave ambisjoner for utslippskutt. Deres eksistens står på spill.

En mulighet er å dytte de kontroversielle spørsmålene over i andre dokumenter som skal vedtas senere i uken. Det er ikke sikkert de vil gå igjennom. Da risikerer man å stå igjen med en beslutning som feirer ti år med Parisavtalen og multilateralt samarbeid, men lite annet.

Gitt dagens geopoliske situasjon er det verdifullt i seg selv. Det er ingen selvfølge at verdens land blir enige om at samarbeid er viktig, og at de stiller seg bak Parisavtalen. Det vil i såfall være et sterkt politisk signal til USAs administrasjon og andre som jobber for økt proteksjonisme og svekkede internasjonale institusjoner. 

Mange land har langt høyere ambisjoner enn som så. Dersom COP30 ikke leverer på tema som utslippskutt, finansiering av tilpasning og avskoging, kan den neppe sies å være en suksess.  

 

I dag skriver jeg om:

Arbeidet med å få på plass en COP30-pakke allerede i morgen, onsdag.

At de store fremvoksene økonomiene ikke ønsker at FNs klimapanel skal ha en særskilt rolle

At de fattigste og mest sårbare landene tar større plass i forhandlingsrommene

 

COP30-pakken

COP-presidenten har lagt listen høyt. Målet er å vedta en COP-pakke allerede onsdag. Denne skal bestå av en overordnet beslutning med tilhørende vedtak i andre forhandlingsspor.

Innholdet i pakken skal blant annet bestå av

• De fire temaene som ikke fikk plass på dagsorden
• Globalt tilpasningsmål (Global goal on adaptation)
• Arbeidsprogrammet for utslippskutt (Mitigation work programme)
• Rettferdig omstilling (Just transition)
• Den globale gjennomgangen (Global stocktake)

I dag morges lokal tid, publiserte presidenskapet en rekke utkast til beslutninger. Resten av dagen skal de bruke til intenst diplomati før det avvikles en «Mutirão» (portugisisk for dugnad) i ettermiddag, med delegasjonsledere fra alle landene. Oppdaterte utkast til beslutninger skal foreligge onsdag morgen, lokal tid.

Dette er uvanlig ambisiøst og setter det brasilianske diplomatiet på en enorm prøve. Hvorfor? Det snakkes i korridorene om at Lula da Silva (Brasils president) vil ankomme Belem på onsdag, og at han gjerne vil ha med seg en diplomatisk seier på veien til G20-møtet senere i uken.

Hva inneholder beslutningsteksten?

Den overordnede beslutningsteksten er på ni sider og har fått navnet Global Mutirão. Den er strukturert med ulike opsjoner i spørsmål hvor partene har ulike interesser. Dermed tvinges partene til å ta stilling til hele avsnitt, i stedet for å forhandle om hvert enkelt ord.

Dokumentet gjentar de samme formuleringene rundt omstilling vekk fra fossile brensler som ble vedtatt i Dubai og en formulering om å fase ut ineffektive fossilsubsidier. Det finnes også opsjoner som setter oppfølgingen av NDC-ene og landenes egenrapportering i system. Dette er ikke sikkert det er ambisiøst nok for EU, Norge og de mest sårbare landene. Saudi Arabia og India vil mest sannsynlig protestere. Hvilken posisjon Kina inntar, kan bli avgjørende.

Når det gjelder finansiering av klimatiltak i sør, så inneholder teksten mekanismer for å følge opp målet fra Baku i fjor om at vesten skal stille med 1300 milliarder dollar hvorav 300 milliarder dollar skal komme fra nasjonalstater. Er dette konkret nok for de fattigste landene? Er det for konkret for EU and andre vestlige land som sliter med statsfinansene?

Det er også formuleringer om å tredoble finansiering av tilpasning, med ulike opsjoner for hvor forpliktende dette skal være.

Når det gjelder unilaterale handelstiltak, så finnes det en rekke opsjoner for hvordan en diskusjon om dette kan struktureres og hvor fokuserte diskusjonene skal være. Hver kan det bli en dragkamp mellom EU og både fattige- og fremvoksende økonomier.  

 

Kampen om klimapanelet

Representerer FNs klimapanel den beste tilgjengelige forskningen? Og skal panelets rapporter ha en spesiell stilling når det gjelder å informere den neste globale gjennomgangen? Ja, mener Norge og andre vestlige land. Nei, sier Saudi Arabia, India og Kina.

Uenigheten strekker seg tilbake til diskusjonene rundt planleggingen av den første globale gjennomgangen, og forgjengeren til denne, Talanoa-dialogen, som ble avsluttet i 2018.

Spesielt siden 2023 har Kina jobbet hardt for at klimapanelet ikke skal stå i en særstilling når landenes innsats skulle gjennomgås. De ønsker i stedet en bredere tilnærming der også kunnskap fra andre kilder, skal anerkjennes. Det er det rom for i regelboka til Parisavtalen som ble vedtatt i 2018.

Hva handler dette om?

CICERO-forsker Erlend Hermansen fulgte diskusjonene i 2018 og 2023 og mener dette i bunn og grunn handler om hvilke perspektiver som skal legges til grunn. Kina og andre utviklingsland er mer opptatt av å snakke om det historiske ansvaret for den co₂-en som allerede er sluppet ut til atmosfæren. Det er utvilsomt de vestlige landene som står for brorparten.

Vesten derimot, er mer opptatt av å snakke om hvordan alle utslipp – uansett hvilket land de kommer fra, må kuttes til netto null. Deres argumentasjon hviler på konklusjonene til klimapanelet.

Forskningen som panelet bygger sine konkusjoner på, er dominert av forskning fra vestlige land. Spesielt dreier uenigheten seg om utslippsscenarier for tiårene fremover.

Diskusjonen om klimapanelets rolle er en kamp om hvilket narrativ som skal få dominere. Og hvilke lands interesser som skal blir hørt. Kina, India og Saudi Arabia er alle rike utviklingsland med betydelige utslipp.

Frem til nå har de blitt behandlet på linje med andre utviklingsland. Det er behagelig å peke på historisk ansvar og kreve at vesten skal gjøre enda mer, i stedet for at de skal bidra med større kutt selv.

Vesten mener at Kina, India, Saudi Arabia og andre fremvoksende økonomier nå må ta større ansvar for å kutte egne utslipp. Det samme gjør de fattigste og mest sårbare landene. Dermed blir de fremvoksende økonomiene i økende grad stående ganske alene i kampen mot klimapanelet.

 

Hva står på spill nå?

Den neste globale gjennomgangen starter i 2026 og avsluttes i 2028. Som medlemmer av klimapanelet, jobber Kina, India og Saudi Arabia hardt for at den neste hovedrapporten ikke skal bli ferdig i tide. På COP30 jobber de for det samme.

Om de vil lykkes kommer an på tre ting:

• Hvor dyktige de andre landene er til å finne løsninger
• Hva Kina, India og Saudi Arabia eventuelt kan få igjen i andre forhandlingsspor
• At forskerne ikke lar diskusjonen om deres egen relevans ta fokuset vekk fra å produsere rapportene

Uansett utfall kommer rapportene fra klimapanelet til å sette agendaen når de blir publisert og bli brukt som argument for klimahandling av ulike aktører.

I klimaforhandlingene organiserer landene seg i ulike forhandlingsgrupper. Ett land kan gjerne være med i flere.

Den største gruppen heter G77/Kina og har 135 medlemmer. Alle er utviklingsland. Selv om fattige utviklingsland og fremvoksende økonomier har ulike interesser i mange saker, har G77/Kina ofte klart å samle landene bak felles posisjoner. En kjernesak har vært å opprettholde prinsippet om felles, men differensiert ansvar.

Det mest påfallende i år er at G77/Kina nesten ikke synes. I alle fall ikke på overflaten. Earth Negotiation Bulletin, som lager daglige oppsummeringer fra forhandlingene, nevner G77/Kina kun tolv ganger i løpet av de fem første dagene.

Andre forhandlingsgrupper tar nå langt oftere ordet. «Arab group» nevnes 52 ganger, gruppen av små øystater 38, Afrikagruppen 37, de minst utviklede landene 23, og så videre.

I en rekke spørsmål inntar nå de fattigste og mest sårbare landene i år felles posisjoner som står i kontrast til land som Kina, India og Saudi Arabia. Dersom dette fortsetter utover uken, kan det endre dynamikken i forhandlingene og kanskje også utfallet.

Hvorfor skjer dette?

En teori er at de fattigste og mest sårbare landene ser at de ikke har felles interesser med Kina, India, Saudi Arabia og andre fremvoksende økonomier. Og at de er bedre tjent med å tale sin egen sak.

En annen grunn kan være at Kina ikke ønsker å ødelegge for mye for Brasil, som begge er BRICS-land.

En tredje grunn kan være at de afrikanske landene ønsker å fremstå som mer selvstendige i forkant av COP 32 i Etiopia.

En annen faktor som påvirker forhandlingene i år, er fraværet av Bolivias mangeårige sjefsforhandler Diego Pacheco Balanza. Det har nok hjulpet på humøret til mange delegasjonsledere.

Balanza har gjerne snakket på vegne av gruppen «Likeminded developing countries» og har blankt avvist de fleste forsøk på å finne kompromisser. Etter at Bolivia fikk ny president tidligere i 2025 er den bolivianske delegasjonen redusert til et minimum.

I dag starter uke to av klimaforhandlingene i Belem. Når landenes klimaministere nå tar over ledelsen av forhandlingene, er det håp om fremgang. Den første uken er forhandlingene ledet av utsendte diplomater og forhandlere. Deres jobb er å gi politikere som overtar, et best mulig utgangspunkt, men innenfor det mandatet de har fått. Satt på spissen er oppgaven til forhandlerne å beskytte sitt lands posisjoner, ikke å finne kompromisser. Det er det politikerne som kan.

Så hva er utgangspunktet ved inngangen til uke to?

Det er kommet opp mange saker som skal behandles i løpet av disse ukene. Antallet har blitt et problem. En del land foreslår å legge til nye kontroversielle saker. Det er også et problem og har flere år ført til en kamp om hva som skal få plass på dagsorden. Det igjen igjen har forsinket oppstarten med flere dager.

Det samme var ventet også i år, men det brasilianske presidentskapet foretok en teknisk finte som avverget forsinkelser. De fikk gjennomslag for å flytte fire kontroversielle temaer bort fra de offisielle forhandlingene og over i uformelle konsultasjoner:

• Hvordan artikkel 9.1 i Parisavtalen skal følges opp. (9.1 refererer til den delen av finansieringsmålet som rike land skal bidra med direkte. 300 milliarder dollar vs. 1300 milliarder dollar.)
• Unilaterale handelstiltak som EUs karbongrensetoll
• Biannual transparency reports (BTR) – EU har foreslått et at det skal lages en synteserapport
• Hvordan de nasjonale utslippsforpliktelsene (NDC-ene) skal følges opp

Det brasilianske presidentskapet leder disse konsultasjonene og det forhandles under ett. Det er ikke lett. I disse sakene ligger det mange og delvis kryssende interesser.

Artikkel 9.1: Utviklingsland krever et arbeidsprogram for artikkel 9.1 blant annet for å fastsette  hvor mye hvert land skal betale. Dette kravet ble også fremsatt i fjor, under forhandlingene i Baku, uten å få gjennomslag. De ønsker i tillegg at Artikkel 9.1 skal bli fast innslag på dagsorden fremover.

EU og andre rike land avviser både et stående agendapunkt og et arbeidsprogram om 9.1 og hevder at dette ville krenke partenes suverenitet. Norge og Australia mener artikkel 9.1 må diskuteres i en bredere kontekst hvor også penger fra andre kilder inngår i diskusjonen.

Unilaterale handelstiltak (UTM): Utviklingslandene har lenge krevd at handelstiltak som EUs karbongrensetoll skal være gjenstand for forhandlinger. De mener at dette svekker deres egen evne til omstilling og utvikling. EU avviser et stående agendapunkt om UTM og hevder det kan gripe inn i politikk som ligger til grunn for partenes NDC-er.

NDC-er, BTR-er: De små øystatene foreslår en responsplan for å følge opp og diskutere ambisjonsnivået i NDC-ene og 1,5 °C-målet. Mexico foreslår et veikart for å holde 1,5 i live og blant annet Sveits foreslår en handlingsplan for å identifisere fremgang mot 1.5C-målet.

De arabiske landene foreslår at spørsmål knyttet til NDC og BTR skal håndteres gjennom dedikerte utfall for artikkel 9.1 og UTM og argumenterer med at manglende gjennomføring av artikkel 9.1 og manglende adressering av UTM blokkerer gjennomføringen av NDC-er for utviklingsland.

 

Globalt tilpasningsmål

I forkant av møtet ble det nesten tatt for gitt at landene ville bli enige om 100 felles indikatorer for arbeidet med klimatilpasning. Nå er det ikke så sikkert at det vil skje. De afrikanske landene ønsker å bruke to år til på en prosess som skal konkludere på COP 32 i Etiopia i 2027. Det er for sent til at kriteriene kan legges til grunn i den neste globale gjennomgangen.

Mest sannsynlig handler dette også om penger. I Glasgow i 2021 ble landene enige om å doble støtten til tilpasning frem mot 2025. Det målet utløper i år og det er uvisst hvilken finansiering som stilles til rådighet etter 2026.

Hva skal man med indikatorer dersom det ikke finnes midler til arbeidet? Mange land har tatt til orde for at det i dette møtet skal bli enighet om å tredoble finansieringen til klimatilpasning.

Forhandlingsteksten som foreligger ved inngangen til uke to.

 

Utslippskutt

Det forhandles både om det såkalte arbeidsprogrammet for utslippskutt og GST-dialogen hvor beslutningen fra 2023 om å omstille verden bort fra fossile brensler. I begge forhandlingene står partene langt fra hverandre. Rike land som blant annet Norge, ønsker seg konkrete og ambisiøse tiltak som bidrar til å kutte utslipp. Saudi Arabia og andre oljeprodusenter avviser alle forsøk på forpliktende formuleringer og mener at arbeidsprogrammet og dialogen bør avsluttes så snart som mulig.

De arabiske landene ønsket ikke at teksten skulle nevne verken 1,5C-målet eller IPCC. 

Arbeidsprogrammet for utslippskutt, forhandlingstekst

GST-dialogen , forhandlingstekst

 

Veien fra fossilt

Brasil, Colombia, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Danmark, Kenya, Mexio, Liechtenstein, Monaco, Sør-Korea, Sveits, Georgia og de småøystatene har sluttet seg til en koalisjonen som støtter et veikart for omstilling vekk fra fossile brensler. Dette skjer litt på siden av forhandlingene, men mange håper det kan ende opp som en del av en «COP30-pakke».

 

Bekymringer

Kort oppsummert så er utviklingslandene bekymret for at rike land ikke skal stille mer finansiering til rådighet, mens de rike landene er bekymret for at utslippene til fremvoksende økonomier som Kina, India, Sør-Afrika og Gulfstatene fortsetter å øke. De aller fattigste og mest utsatte landene er bekymret for begge deler.

Det er en utfordring at det ikke lenger finnes fungerende arenaer i forhandlingene hvor disse bekymringene kan diskuteres.

Oljeproduserende land er bekymret for at inntektene deres skal bli lavere. Det har de foreløpig liten grunn til å være.

 

Ministerpar

Det brasilianske presidentskapet har bedt ulike lands klimaministere om hjelp til å lede forhandlingene på syv områder. Andreas Bjelland Eriksen fra Norge skal bidra til å finne enighet om hvordan den neste globale gjennomgangen skal struktureres.

• Tilpasning: Gambia og Tyskland
• Finans: Kenya and Storbritannia
• Utslippskutt: Egypt og Spania
• Rettferdig omstilling: Mexico og Polen
• Teknologi: Australia og India
• Den globale gjennomgangen: Norge og et land til som ennå ikke er kjent
• Gender: Chile og Sverige