Ei ku fra eller til*

Globalt øker både CO₂- og metanutslippene, og begge typer utslipp fører til klimaendringer. Det tar flere hundre år å bryte ned den økte CO₂-konsentrasjonen. Dagens utslipp akkumuleres i atmosfæren og bidrar stort til oppvarming over lang tid.

Metan bidrar også til sterk oppvarming og er den største kilden til oppvarmingen etter CO₂. I motsetning til CO₂ fjernes metan ganske raskt fra atmosfæren, men frem til den brytes ned, så har den mye sterkere oppvarmende effekt enn CO₂. Dessuten, desto mer metan det kommer i atmosfæren, jo langsommere brytes den ned og bidrar dermed til mer oppvarming. I tillegg er oppvarming fra metan med å øke temperaturen i havet som igjen varmer luften i mange år fremover. Å fortsette å slippe ut metan som før, vil opprettholde metankonsentrasjonen i atmosfæren. Øker vi utslippene, så øker konsentrasjonen.

Det er kritisk at utslippene av begge gasser reduseres for å begrense klimaendringene. Mindre utslipp av CO₂ vil redusere mengden CO₂ i atmosfæren i lang tid fremover og dermed dempe de fremtidige klimaendringene. Å redusere metan derimot, vil ganske rask senke oppvarmingen av både lufta og havet. Det kan også gi samfunnet tid til å utvikle og implementere teknologier og finne tiltak for raskere å fjerne CO₂ fra atmosfæren. Kutt i metanutslipp reduserer dessuten sannsynligheten for store økosystemendringer som følge av at vi passerer såkalte vippepunkter - for eksempel at permafrosten tiner eller at havisen smelter.

Sammenligning av forskjellige klimagasser

Norge har forpliktet seg til å redusere klimagassutslippene med 50 prosent fra 1990-nivå innen 2030. Denne forpliktelsen inkluderer kutt i alle klimagasser. Da blir spørsmålet: Går det ut på det samme åkutte ett tonn CO₂ som ett tonn metan? Måten vi sammenligner effekten av gassene på, er omdiskutert.

Den pågående debatten om bruk av «emission metrics» eller utslippsvektfaktorer (måter å sammenligne oppvarmingseffekten av ulike drivhusgasser) og hvordan disse skal tolkes, er ikke ny. I det vitenskapelige miljøet har ulike alternativer blitt diskutert i flere tiår. Diverse artikler i media den siste tiden konkluderer med at GWP100, den eldste, enkleste og mest brukte av disse vektfaktorene, gir feil informasjon om hvordan metan bidrar til oppvarming.

Forskere har vært klar over det i 30 år. Konseptet Global warming potential (GWP) ble introdusert i FNs klimapanels første rapport (FAR, 1990) nettopp for å illustrere hvor vanskelig det er å sammenligne klimaeffekten av de ulike gassene på en felles skala. Derfor bruker klimaforskere kompliserte modeller som tar høyde for at gassene oppfører seg veldig forskjellig, når de skal beregne klimaeffekten av ulike utslipp. Dermed unngår de problemene som oppstår når man bruker utslippsvektfaktorer.

Likevel er det ofte et behov for å sammenligne gasser, for eksempel når man skal kjøpe og selge utslippskvoter. FNs klimakonvensjon vedtok derfor i 1997 å bruke GWP (med en tidshorisont på 100 år) for å beregne CO₂-ekvivalenter. GWP100 blir også brukt i EUs kvotehandelssystem og når land rapporterer sine utslippstall til Klimakonvensjonen.

I 2015 foreslo en gruppe forskere ved blant annet Oxford University og CICERO en ny versjon av GWP, kalt GWP*. Den tar i større grad høyde for at metan er kortlevd og har sterkere oppvarmende effekt enn CO₂. Detaljene er også beskrevet i rapporten av Borgar Aamaas og Terje Berntsen og i artikkelen av Marianne Tronstad Lund.

GWP* beregner temperatureffekten av metan bedre enn GWP og viser at en økning i metanutslipp vil bidra kraftig til oppvarming. I tillegg viser GWP* at en svak reduksjon i metanutslipp over tid holder dagens oppvarmingseffekt ved like. Og denne oppvarmingen er menneskeskapt. Større reduksjoner i metanutslipp vil derimot redusere den oppvarmingen gassen har medført, og dermed bidra kraftig til redusert menneskeskapt oppvarming.

GWP100 på sin side, viser akkumulert effekt fra ett utslipp av metan over hundre år, selv lenge etter at metanmolekylene er brutt ned og mesteparten av varmen som ble lagret i havet er borte. Denne effekten blir så sammenlignet med effekten CO₂ har på oppvarming. Dette til tross for at CO₂ har oppvarmende effekt mye lenger enn i 100 år.

Er GWP100 feil og GWP* riktig å bruke?

GWP100 og GWP* er forskjellige regnemetoder som besvarer ulike spørsmål, med ulik relevans for klimapolitikk. Som forklart her, så er ikke utslippsvektfaktorer designet for å fastsette mål og politikk – de er verktøy for evaluering og implementering av politikken.

Måten de forskjellige beregningene blir brukt på og dermed svarene de gir om effekten av ulike gasser, kan ha forskjellige konsekvenser for politikk. Over de siste femti årene har utslippene av alle klimagasser økt. Den raske oppvarmingen dette medfører og nye globale avtaler (Parisavtalen) der land forplikter seg til å gjennomføre raske og store tiltak, har gjort innføring av ny klimapolitikk mer presserende. Det åpner også for mange spørsmål rundt de ulike utslippsbanene for å holde oss under 2 eller 1,5 grader oppvarming.

I denne debatten er det viktig å skille mellom temperatureffekter av reduksjoner i langlevde CO₂-utslipp som akkumuleres i atmosfæren, og utslipp av metan som har kort levetid.

Hva betyr dette for debatten i Norge?

Norge er forpliktet til å rapportere sine klimagassutslipp i form av GWP100-vektede utslipp, både til FNs klimakonvensjon og EU. Slik vil det forbli på ubestemt tid. Det er likevel verdt å merke seg at debatten om GWP* stort sett er begrenset til sektorer som har store metanutslipp, som husdyrproduksjonen. Debatten i denne sektoren handler mye om hvorvidt metan bidrar til oppvarming eller ikke, gitt de ulike beregningsmetodene, og om GWP* viser at det er OK for klimaet å holde antall husdyr på samme nivå.

I debatten glemmer man lett at storfe- og småfeproduksjon også slipper ut lystgass og noe CO₂. Man glemmer ofte også at de globale metanutslippene fortsetter å øke, og at disse utslippene må ned. Temperatureffektene av disse reduksjonene er relativt kortvarige (på rundt 10 år) og nettopp derfor er det viktig at utslippsreduksjonene er kontinuerlige.

Argumenter som ulike sektorer ofte gjentar i klimadebatten er hvor viktig nettopp deres sektor er, hvor vanskelig det er å kutte utslipp akkurat her, at sektoren allerede har bidratt mye og at ytterlige tiltak heller bør tas i andre sektorer (eller land).

Det finnes alltid argumenter for å ikke kutte utslipp i en sektor. Men gitt at Norge i perioden 2021–2030 skal kutte klimagassutslipp i ikke-kvotepliktig sektor (herunder jordbruk) med minimum 40 prosent sammenliknet med 2005-nivå, er mulighetene til å ta kuttene i andre sektorer snevret inn til transport, avfall og bygg.

Utslippene fra bygg og avfall i Norge er veldig lave, og det er urealistisk å tenke seg at tilnærmet alle kutt skal tas i transportsektoren. I Granavolden-plattformen står det at fleksible mekanismer for kutt i ikke-kvotepliktig sektor i andre EU-land i stedet for Norge, kun skal benyttes om «strengt nødvendig». Dermed må man også kutte utslipp fra jordbruket. Regjeringen har inngått en intensjonsavtale med jordbruksorganisasjonene om å redusere klimagassutslipp fra sektoren med fem millioner tonn CO₂-ekvivalenter i perioden 2021-2030. Disse kuttene inngår i det offisielle klimagassregnskapet.

Men det skal også føres et skyggeregnskap som består av to deler: jordbrukets bidrag til kutt i andre utslippssektorer (transport, bygg og arealbrukssektoren unntatt skog) og utslippsreduksjoner rapportert separat for de ulike klimagassene. Videre heter det at det «legges til grunn at ny kunnskap om tiltak, effekter, metodeutvikling mm. løpende kan tas inn som en del av avtalen».

Den senere tids oppmerksomhet rundt GWP* i landbrukssektoren kan sees som en indikasjon på at jordbrukssektoren kommer til å argumentere for bruk av GWP* i skyggeregnskapet. Det fremgår riktignok av avtalen at tiltak som jordbruket gjennomfører, men som ikke fanges opp i det offisielle klimagassregnskapet, ikke er inkludert i måltallet. Om vi nærmer oss 2030 og ikke ligger an til å nå målet så kan jordbruksorganisasjonene bruke skyggeregnskapet og andre utslippsvektfaktorer enn standarden (GWP100) som argument for at det ikke ser så ille ut likevel, eller kanskje til og med at målet faktisk er nådd, gitt andre måter å regne på.

Å ikke gjøre noe med antall drøvtyggere i Norge betyr at andre sektorer og andre land må gjøre jobben med å kutte utslipp, både av metan og andre klimagasser. Da sier vi samtidig at det er ok at Norge har bidratt til temperaturøkning ved å øke antall drøvtyggere, og får beholde disse fremover, mens andre land ikke får bygge opp sin drøvtyggerbestand på samme måte som oss. Dette er etisk problematisk, og det ignorerer vårt historiske og globale ansvar.

Her er det også lett å glemme at stabile metanutslipp fremdeles bidrar til å vedlikeholde en menneskeskapt oppvarming. Man kan sammenligne metan med luftforurensning: Å øke forurensningen gir dårlige helseeffekter, å holde utslippene på samme nivå er fremdeles ikke bra for helsen og dermed ikke ønskelig. Bare det å redusere utslippene gir en helsegevinst.

Vi kan bruke andre utslippsverktfaktorer som f.eks. GWP* for å bedre kunne evaluere effekten av utslippsreduksjoner, men hovedpoenget med alle utslipp, uansett hva slags vektfaktor man bruker, er at utslippene må ned dersom vi skal begrense oppvarmingen til 1,5 grader.

Metankutt bidrar til å redusere den globale oppvarmingen, noe som gjør at de ambisiøse klimamålene blir mer oppnåelige. GWP* metoden i seg selv gir ikke landbruket noe fritak fra behovet for utslippsreduksjoner. Den gir mer nyansert og presis informasjon om effekten av økende, stabile eller avtagende utslipp. Selv med bruk av GWP* bidrar norsk jordbruk til å forsterke den globale oppvarmingen, og stabile metanutslipp gjør ikke jordbruket klimanøytralt. I figuren viser vi utslipp fra norsk jordbruk de siste årene fremstilt med den mest oppdaterte versjonen av GWP*. Metan fra jordbruket bidrar til en forsterket oppvarming, fordi metanutslippene har vært tilnærmet konstante med bare en liten nedgang siden 1990. Men metan blir gitt en mindre rolle med nesten konstante utslipp enn om vi beregner utslippene med GWP100. Lystgassutslipp fra jordbruket bidrar for øvrig mest til forsterktet global oppvarming.

Men husdyrproduksjon betyr så mye annet

Å diskutere husdyrproduksjon i et bredere perspektiv enn klima er viktig. Drøvtyggerproduksjon betyr melk og kjøtt, det påvirker biologisk mangfold, henger sammen med helse, andre miljøeffekter m.m. Vi har ikke diskutert disse perspektivene her, men det er viktig å understreke at ingen mener at husdyrproduksjon skal avvikles i Norge. Det er viktig å skille mellom en beskyldende finger mot drøvtyggere, og potensialet for metanreduksjoner som er viktige for Norge for å oppnå klimamålene. Hvordan dette potensialet skal brukes er et politisk spørsmål. Det tar tid å fase inn klimatiltak, og det er derfor viktig at også tiltak som handler om metan er på den politiske agendaen.